Monica drar til London Etter å ha jobbet lenge hos Pernille i Danmark kom jeg fort inn i rutinene.
Ting begynte å bli kjedelig etter to mnd.
Jeg kom til henne fordi hun i utgangspunktet hadde tre tisper som var drektige, og trodde hun skulle få opptil 21 valper. Det så dårlig ut med de planene da to av tispene ikke hadde valper allikevel, men jeg kom uansett for å hjelpe til da hun fortsatt ville ha hjelp. Det ble jo kun en valp ut av alt. Det var ikke kjedelig på den måten at jeg ikke hadde noe å gjøre, men været endret seg og det skjedde mye hjemme i Norge som jeg ikke hadde kontroll på. Det var nok det verste. Ting skjer og det eneste du kan gjøre er å sitte foran pcèn for og prøve å støtte på best mulig måte.
Uansett, ting ble vanskelig for meg og jeg ble ganske trist og lei.
Pernille merket dette tydelig fordi jeg ikke smilte og jeg orket ikke mat. Kiloene bare fløy.
Det var her Rebecca kommer inn. Hun ringte nemlig Pernille for å be på sine knær om å få låne meg de siste tre ukene. Rebecca bor i London og har seks hunder. Fire tisper og to hannhunder. To av tispene var drektige og hun trengte hjelp da den hjelperen hun hadde booket for disse ukene måtte kanslere.
Pernille tenkte at jeg trengte noe mer å sette tennene mine i slik at jeg kunne komme til hektene igjen. Dette hjalp mye på humøret mitt og jeg fikk nytt mot.
Billett til London og pakkingen gikk fort unna. Jeg tok fly til Gatwick den 18.nov booket flyet hjem til den 10.des.
Ting var veldig spennende i starten, men jeg fant fort ut at dette kom til å bli tre harde uker.
For det første er dette en dame man ikke sier seg uenig med, og man skal ikke komme med meninger om hvordan ting kan gjøres lettere. Man skal forresten ikke hjelpe til heller fordi da blir hundene forvirret fordi rutinene dems blir endret. Hun er splitter pine gal!!
Jeg sa til henne første dagen at jeg kunne godt fôre hundene siden hun løp rundt og klaget over at hun hadde SÅ mye å gjøre. ÅÅÅåå nei det kunne jeg ikke. Hundene ville mest sannsynlig begynne å slåss, jeg kunne skli eller miste maten på bakken. Ah det var så mye rart som kunne skje at jeg ble helt paff. Her kommer jeg fra Pernille etter å ha fôret 13 hunder, og til Rebecca som bare har seks stk. Hvorfor i huleste skulle jeg ikke klare å fôre hennes hunder?
Enda verre er hvor mye hun maser om at hun har så jævla mye å gjøre eller er så trøtt, men kan bli stående i over to timer i tlf FLERE ganger om dagen. Hundene MÅ ha mat rundt kl 09:00, men dem får det jo aldri fordi hun skal enten snakke i tlf, eller med meg om noe hun skal drøfte som hun allerede har drøftet ca fire ganger før. OMG!
Det er faktisk helt sykt. Vi er tre personer om dette. Venninna hennes, meg og henne.
For å si det slik, vi to som hjelper til er slaver uten jobb. Vi får ikke gjøre noe, som sakt ikke engang fôre hundene. Det kan jo hende vi gir 1gram for mye eller for lite. JA hun veier maten til bikkjene før hun gir det til dem. Haha vi kan ikke plukke møkk engang faktisk, mulig vi tråkker i det og tar det med inn i stua istede vettu.
Helt helt utrolig. Hvorfor vil hun ha meg her og betale 5000kr for at jeg bare skal være i veien?
En annen ting er at hun skriker til hundene da de gjør noe de ikke skal. De leke slåss utenfor, noe som er normalt for to unghunder. Noen ganger er de harde med hverandre og da løper hun i full fart ut og skriker og kaster seg rundt. Og da mener jeg skriker altså. For FULL hals! Naboene må jo tro hun har gått av skaftet, men det hisser jo rett og slett hundene mer opp og de begynner å slåss isteden for. Dette skjer 1 til 2 ganger i løpet av dagen.
Jeg prøvde forsiktig og snakke med henne, og fortalte at det muligens ikke var helt riktig måte å gjøre det på da hundene heller så på henne som en til i flokken som skulle være med å slåss. Hu flippet ut i vinkel. Det var hennes måte og den funket fikk jeg slengt i trynet med et surt snøft og en laaaaang tale om hvordan henne gjør ting. Jøsses tenkte jeg. Om hun vil at bikkjene skal slåss så ja vel. Heretter holder jeg bare munn.
Må si at det er jo ikke akkurat lett da hun virkelig kan være frekk. Det var en dag her hvor hun og venninna var inne hos tispa som skal ha 5 valper. De sjekket temperatur og slik. Jeg sa at mens dem ordnet det så kunne jeg gå og pusse tenner og ta på mer klær. Jeg skulle nemlig være med ut å lære å plukke opp hestedritt. (Som om jeg ikke kan det fra før)
Da hørte jeg i det jeg gikk opp at Rebecca sa <<>>
Åh jeg ble så pissed off. Hva var det for slags kommentar liksom, trenger man tre stk for å sette termometeret inn i analen på bikkja så burde du nok ikke ha hund.
Det er da ikke slik man sier. Venninna hennes sa også en av de første dagene at vi gjerne vil hjelpe til, men at det var så vanskelig fordi hun ikke ville la oss gjøre noe. Da snudde Rebecca seg i full fart og sa rett ut at om hun ikke ville være her så måtte hun bare reise hjem. Klare seg selv ville hun uansett greie. Jeg fikk hake slepp. Venninna hennes er her fordi hun vil hjelpe henne da hun også synes synd på denne damen da hun har mistet så å si alle venner pga hvordan hun er. (Noe jeg skjønner RIMELIG godt) Venninna hennes får ikke penger for det engang. Hun gjør det for å være snill. Enda så slenger hun slike kommentarer i trynet på henne.
Jeg har laget meg en kalender som jeg krysser ut dagene til jeg skal hjem. Jeg kan nesten ikke vente til jeg endelig sitter på flyet, pakker tingen mine i DK og kommer meg hjem til Norge. Hadde det ikke vært for venninna til Rebecca og at hun skal være her i to uker hadde jeg virkelig hatt det grusomt her vil jeg tro. Rebecca kan faktisk være veldig hyggelig å festlig det skal da sies, men det skjer jo bare da det er noe av hennes intresse og snakke om. Jeg gjør uansett så godt jeg kan for å holde henne i så godt humør som mulig.
Ellers trøster jeg meg masse med både Woody og Mayda. Her på bildet ser du flotte Mayda. Hun er ei herlig tispe med god personlighet. Jeg har skjønt det slik at de to er ikke blitt fostret opp av Rebecca selv. Det er venninna hennes som hun har fått disse av, og derfor kan hun ikke være like glad i dem som i de fire andre hundene. De har hun nemlig oppdrettet selv.
Grizelda som seks dager gammel
Dette er også Grizelda som seks dager gammel. Sleepy head!
Grizelda igjen, men her er hun eleve dager og koser seg glugg i hjel. Hun er definitivt lettes og ta bilder av!
Dette er yndlings bildet mitt med Grizelda neders og Suki på toppen. Kosetid!
Dette er Gretal som søker litt trøst hos Mamma Mia
