Line Mor
Line er ei utrolig jente. Vi fant hverandre da jeg var to år og hun var ett. Hehe eller det passer seg vel bedre å si at jeg "fikk" Line av farmor. Jeg var viggo venneløs og livredd mennesker. Farmor tok meg i hånden og gikk ut til moren til Line. De snakket lenge og farmor snakket så godt til Line der hun satt i en trille vogn. Jeg ble tydeligvis nyskjerrig og etter dette fikk jeg og Line et helt spesielt bånd.
Vi var over alt på Kurland. Under busker, oppi trær, dypt inne i skogen og på salgs stien i håp om å få litt penger til godis. Vi kunne sitte i flere timer og leke skole, eller gråte over de dyrene vi hadde opplev døden til. Jeg hadde også tusen smådyr som vi lagde hus med duker og andre ting vi kunne lage huler, senger og vegger av.
Enda mer festlige ble vi etter som vi ble litt eldre. Vi begynte å lage skuespill og kledde oss ut, lagde danser og tok helt av.
Så skjedde vel det som ikke skulle skje. Jeg kom sjeldnere til Kurland og fikk se Line mindre og mindre. Skolen tok all tid og vi begynte på VGS. Kontakten ble bare mindre og mindre, så tilslutt snakket vi ikke med hverandre i det hele tatt. Kontakten var helt brutt.
Av å til kunne vi få et glimt av hverandre på et senter eller i en butikk. Overlykkelige over å se hverandre fikk vi aldri kontakten tilbake.
Så var det noen år etter. Jeg ville ha tilbake vennskapet med Line. Jeg så hun logget på facebook og jeg sendte en melding om vi ikke skulle møtes. Line virket glad over at jeg spurte og vi møttes noen dager etter i Lillestrøm.
Følelsen var helt syk. Det å sitte der så mange år etter og snakke med Line som om vi aldri hadde mistet kontakten. Vi snakket lenge om "gamledager" og skjønte ikke hvorfor vi mistet hverandre. Det var helt uvirkelig og jeg tror begge følte at vi ble 7 år igjen.
Tenk om jeg virkelig hadde mistet denne jenta. Det ville vært forferdelig. Det finnes nok ikke noe bedre menneske der ute i verden. Line har en så stor godhet over seg selv at det og kunne si jeg er venn med henne er en stor ære.
Line er en av de som faktisk stiller opp og nøler ikke med å hjelpe til. Uten henne hadde i alle fall ikke jeg blitt den jeg er i dag. Hun var min aller første venn som aksepterte meg for den jeg var og tok meg imot med åpne armer da vi var små.
Vi var over alt på Kurland. Under busker, oppi trær, dypt inne i skogen og på salgs stien i håp om å få litt penger til godis. Vi kunne sitte i flere timer og leke skole, eller gråte over de dyrene vi hadde opplev døden til. Jeg hadde også tusen smådyr som vi lagde hus med duker og andre ting vi kunne lage huler, senger og vegger av.
Enda mer festlige ble vi etter som vi ble litt eldre. Vi begynte å lage skuespill og kledde oss ut, lagde danser og tok helt av.
Så skjedde vel det som ikke skulle skje. Jeg kom sjeldnere til Kurland og fikk se Line mindre og mindre. Skolen tok all tid og vi begynte på VGS. Kontakten ble bare mindre og mindre, så tilslutt snakket vi ikke med hverandre i det hele tatt. Kontakten var helt brutt.
Av å til kunne vi få et glimt av hverandre på et senter eller i en butikk. Overlykkelige over å se hverandre fikk vi aldri kontakten tilbake.
Så var det noen år etter. Jeg ville ha tilbake vennskapet med Line. Jeg så hun logget på facebook og jeg sendte en melding om vi ikke skulle møtes. Line virket glad over at jeg spurte og vi møttes noen dager etter i Lillestrøm.
Følelsen var helt syk. Det å sitte der så mange år etter og snakke med Line som om vi aldri hadde mistet kontakten. Vi snakket lenge om "gamledager" og skjønte ikke hvorfor vi mistet hverandre. Det var helt uvirkelig og jeg tror begge følte at vi ble 7 år igjen.
Tenk om jeg virkelig hadde mistet denne jenta. Det ville vært forferdelig. Det finnes nok ikke noe bedre menneske der ute i verden. Line har en så stor godhet over seg selv at det og kunne si jeg er venn med henne er en stor ære.
Line er en av de som faktisk stiller opp og nøler ikke med å hjelpe til. Uten henne hadde i alle fall ikke jeg blitt den jeg er i dag. Hun var min aller første venn som aksepterte meg for den jeg var og tok meg imot med åpne armer da vi var små.
Takk for at du er den du er Line min!
Kjempe glad i deg og overlykkelig over at vi har fått igjen kontakten
Kjempe glad i deg og overlykkelig over at vi har fått igjen kontakten
ååå:) nå ble jeg virkelig rørt altså, kom en tåre i øyenkroken min må jeg innrømme! jeg er så evig takknemmelig for at vi har fått igjen kontakten jeg også! og er det en som stiller opp så er det jammenmei deg! har jo titta snufsende inn verandadøra til farmor for en monica-klem noen ganger:) du er en helt spesiell person, og det var vel det jeg så da vi var mindre også. du er en sky sjel, men for de heldige som kommer inn i hjertet ditt er det nok varme til å smelte nordpolen! jeg er uendelig glad i deg mocca min:)
SvarSlett