Valpen Vår
Hjemme er det en liten sort klump. Jeg håper han ikke glemmer meg!
Tre dager før jeg reiste til Danmark fikk jeg i oppdrag og finne en valp til familien. Vi satt lenge på både canis- og finn.no for å se om det var noen der ute som trengte et hjem.
Plutselig ser vi en liten sort tass som titter på oss. Han var en blanding av Laika og Pointer etter en liten glipp. Han bodde i Gan og var nå blitt 3 mnd. Han hadde bodd hos en familie før, men de fikk allergi og måtte gi han tilbake. Vi begynte å diskutere navn en liten stund. Pappa ville kalle han Didrikk, Veronica og jeg syntes Bendikk var festlig, mens mamma likte det navnet han hadde.
Det var blitt veldig sent så jeg måtte vente med å ringe til dagen etter.
Klokken ble 09:30 dagen etter og jeg ringte. Jeg må innrømme at jeg hadde en ganske høy puls og var veldig spent på om han fortsatt var der, og om vi hadde mulighet til å se han.
Jeg syntes det ringte altfor lenge og var på vei til å legge på da jeg hører et hallo. Takk og lov tenkte jeg og satte igang med å presentere meg på best mulig måte. HALLELUJA hu kunne møte oss kl 13:00 samme dag.
Veronica slapp skolen for å kunne bli med meg og min kjære Magnus. Vi søkte opp damen vi hadde ringt for å finne adressen, og fant ut at hu bodde i Sørumsand. Noe som var heeeelt på jordet. Vi kjørte jo dit og kom til et boligfelt. Det ble noen tlf for å komme på rett vei igjen. Jo da gulesider tok feil og vi dro til Gansvika. Hu møtte oss slik at vi ikke skulle komme på ville veier igjen. De bodde virkelig langt inn i skogen. Det var så langt inn i skogen at vi trodde et par sekund at vi skulle på hyttetur.
Der var valpen! Han møtte oss glad og god. Han hoppet nesten inn i fanget på Veronica. De snakket en stund med oss og vi fortalte om oss selv. Jeg regnet jo ikke med at vi kunne kjøpe han samme dagen og hadde derfor ikke med noen penger. Mannen i huset var en høyreist fyr og viste hva han drev med. Han kom med en klart og tydelig uttalelse. Han sa egentlig rett ut at om vi hadde pengene kunne vi ta han med oss da vi dro. Han syntes vi virket som sunne og fornuftige folk som viste hva vi ville.
Vi duret avgårde til det såkaldte Fetsund sentrum som består av to mat forettninger, en politistasjon og et tog stopp. Vi måtte i mini banken. 4000kr rett i lomma. Nå ja, en liten stund i alle fall. Vi kjøpte Redikk på dagen. Etter å ha møtt han var det helt klart at han bare måtte hete Redikk. Det sto skrevet i øyene hans. Vi tok han med å kjørte hjemover og fant fort ut at han ikke var så glad i å kjøre bil. Det bare rant ut av kjeften hans.
Endelig hjemme. Det virket ikke som at Redikk syntes det var så skummelt å møte nye omgivelser. Det var rett opp i sofa og seng. Kjøkkenet var forresten også en meget stor severdighet.
Nå sitter jeg her i Danmark og lurer på hvordan det går. Jeg har jo daglig kontakt med alle der hjemme, men det er jo ikke helt det samme. Man mister mange små detaljer. Trøsten er jo at jeg har en valp på 4 dager her i Danmark som jeg må passe på.
Tre dager før jeg reiste til Danmark fikk jeg i oppdrag og finne en valp til familien. Vi satt lenge på både canis- og finn.no for å se om det var noen der ute som trengte et hjem.
Plutselig ser vi en liten sort tass som titter på oss. Han var en blanding av Laika og Pointer etter en liten glipp. Han bodde i Gan og var nå blitt 3 mnd. Han hadde bodd hos en familie før, men de fikk allergi og måtte gi han tilbake. Vi begynte å diskutere navn en liten stund. Pappa ville kalle han Didrikk, Veronica og jeg syntes Bendikk var festlig, mens mamma likte det navnet han hadde.
Det var blitt veldig sent så jeg måtte vente med å ringe til dagen etter.
Klokken ble 09:30 dagen etter og jeg ringte. Jeg må innrømme at jeg hadde en ganske høy puls og var veldig spent på om han fortsatt var der, og om vi hadde mulighet til å se han.
Jeg syntes det ringte altfor lenge og var på vei til å legge på da jeg hører et hallo. Takk og lov tenkte jeg og satte igang med å presentere meg på best mulig måte. HALLELUJA hu kunne møte oss kl 13:00 samme dag.
Veronica slapp skolen for å kunne bli med meg og min kjære Magnus. Vi søkte opp damen vi hadde ringt for å finne adressen, og fant ut at hu bodde i Sørumsand. Noe som var heeeelt på jordet. Vi kjørte jo dit og kom til et boligfelt. Det ble noen tlf for å komme på rett vei igjen. Jo da gulesider tok feil og vi dro til Gansvika. Hu møtte oss slik at vi ikke skulle komme på ville veier igjen. De bodde virkelig langt inn i skogen. Det var så langt inn i skogen at vi trodde et par sekund at vi skulle på hyttetur.
Der var valpen! Han møtte oss glad og god. Han hoppet nesten inn i fanget på Veronica. De snakket en stund med oss og vi fortalte om oss selv. Jeg regnet jo ikke med at vi kunne kjøpe han samme dagen og hadde derfor ikke med noen penger. Mannen i huset var en høyreist fyr og viste hva han drev med. Han kom med en klart og tydelig uttalelse. Han sa egentlig rett ut at om vi hadde pengene kunne vi ta han med oss da vi dro. Han syntes vi virket som sunne og fornuftige folk som viste hva vi ville.
Vi duret avgårde til det såkaldte Fetsund sentrum som består av to mat forettninger, en politistasjon og et tog stopp. Vi måtte i mini banken. 4000kr rett i lomma. Nå ja, en liten stund i alle fall. Vi kjøpte Redikk på dagen. Etter å ha møtt han var det helt klart at han bare måtte hete Redikk. Det sto skrevet i øyene hans. Vi tok han med å kjørte hjemover og fant fort ut at han ikke var så glad i å kjøre bil. Det bare rant ut av kjeften hans.
Endelig hjemme. Det virket ikke som at Redikk syntes det var så skummelt å møte nye omgivelser. Det var rett opp i sofa og seng. Kjøkkenet var forresten også en meget stor severdighet.
Og han orket du å reise fra?
SvarSlettLinda